Ascension og frigjøring av stress
For se, Guds rike er inne i dere.
- Lukas 17:21
Uten at dere blir som små barn, kommer dere slettes ikke inn himlenes rike
- Matteus 18:3
En svært verdifull bivirkning av ascension-meditasjon er frigjøringen av stress som er lagret i nervesystemet, og den etterfølgende bedringen det gir i alle deler av livet vårt. Hovedformålet med Ascension-meditasjon er å oppnå en varig opplevelse av det guddommelige og å vite at dette er vår essensielle natur. Gjennom regelmessig praktisering av Ascension-meditasjon for å oppnå dette formålet, vil stress naturlig løses opp som en del av helbredelsesprosessen. Kan Ascension hjelpe mot stress og angst? Ja! Ascension-meditasjon har potensialet til å frigjøre alt stress fra nervesystemet.
Hva er stress?
For å forstå dette kan det hjelpe å vite hva stress er, hvordan det oppstår, hvordan det påvirker kroppen vår og hva som skjer når det beveger seg og løser seg opp. Stress later til å oppstå når vi har en opplevelse vi ikke ønsker å ha, og dette skaper i sin tur negative emosjoner. Hvis emosjonene and situasjonen rundt dem ikke fullstendig frigjøres og helbredes, så bygges det opp stress i kroppen
Hvordan skjer det?
Så hvordan skjer denne prosessen? For meg er den enkleste måten å forstå mekanismen på, å se på små barn. Aldersgruppen fra 18 måneder opp til 3 år gir en unik mulighet til å observere hva som skjer. Vi kan alle uttrykke emosjoner når vi kommer inn i verden. Det er den første måten vi kommuniserer med verden rundt oss på for å få dekket våre behov, og systemet er oppe og går lenge før vi utvikler tale og språk, og det fortsetter å være med oss livet ut. Det er dette emosjons-språket som setter farge på livet. Ved 18 måneders alder kan de fleste barn uttrykke de fem grunnleggende emosjonene: kjærlighet, glede, tristhet (eller smerte), sinne og frykt. Jeg har valgt disse fem fordi de synes å ha spesifikke måter kroppen uttrykker dem på. Kjærlighet uttrykkes med klemmer og kos, glede med å smile, le og glade bevegelser, tristhet eller smerte med tårer og gråt, sinne med raserianfall, og frykt og angst med å riste eller skjelve. Disse kroppslige reaksjonene er universelle og uavhengig av rase eller kultur.
Selvbeherskelse
Så lenge barn kan bruke kroppen til å uttrykke seg så vil ikke stress sette seg i systemet. Men barn må vokse opp, og en del av det å bli voksen betyr i de fleste kulturer å lære seg å kontrollere måten følelsene fysisk kommer til uttrykk. De må lære seg ikke å gråte, ikke å få raserianfall og ikke vise at de er redde. Kjærligheten de uttrykker må begrenses til familie og nære venner og ikke gis til hvem som helst som man finner å like, og de må begrense hvor mye glede de uttrykker for ikke å forstyrre menneskene rundt seg. Dette er en nødvendig del av det å vokse opp og de fleste barn har utviklet selvbeherskelse når de når syv års alderen.
Å uttrykke følelser
Selv om det å lære seg selvbeherskelse er mer eller mindre universelt, så er det sjelden man lærer seg når man kan slippe kontrollen og tillate seg å uttrykke noen av de følelsene vi normalt sett ikke uttrykker. Problemet med å kontrollere følelsene og ikke tillate deres naturlige uttrykk, er at følelsene dermed ikke forsvinner. I stedet lagres de i en eller annen form i kroppen vår. Heldigvis er ikke lagringssystemet for rigid og kroppen vil forsøke å frigjøre dette stresset når, og på den den måten, den kan. Drømmer er en vanlig måte for emosjoner å bli forløst på, men de kan også frigjøres gjennom mange ulike fysiske symptomer. Som voksne søker vi ofte aktiviteter eller situasjoner som vil stimulere emosjonene våre, som idrett, filmer, teater, kunst og fortellinger, eller simpelthen ved å sosialisere med andre mennesker. Spillet som utfolder seg foran øynene våre resonnerer med følelsene vi har lagret inne i oss, og gir de anledning til å komme til overflaten og forløses.
Å stenge ting inne
En måte å forklare dette på er å se for seg at kroppen er som en flaske. Når vi samhandler med verden oppstår situasjoner som trigger en følelsesmessig reaksjon i oss. Ofte er det en negativ følelse som vi synes er vanskelig eller sosialt uakseptabel å uttrykke (tristhet, sinne eller frykt).Derfor forsøker vi bevisst eller ubevisst å ignorere følelsene, og disse følelsene som ikke uttrykkes blir værende i flasken. Vi snakker til og med om om å stenge følelsene inne. Om ingenting gjøres for å fjerne korken i flasken og slippe noen av følelsene ut, så fylles flasken opp. Det krever mye energi å lagre følelsene selv om vi gjør det helt ubevisst. Dette har en negativ effekt på kroppens helse. Det finnes få, om noen, sykdommer som ikke har et element av begravde negative emosjoner. Det finnes få, om noen, medisinske tilstander som ikke bedrer seg hvis man tar grep for å redusere den følelsesmessige byrden.
Denne kontrollmekanismen og lagringen av emosjoner er en funksjon i sinnet, spesielt det ubevisste sinnet. Helt fra vi var små har vi lært oss hvordan vi skal oppføre oss og strategier for ikke å føle følelsene våre, spesielt ikke de negative. Adskillelsen mellom følelsene og de hendelsene vi opplever i hverdagen er nesten umiddelbar, og ofte er vi intetanende om at vi har ignorert enda en klump med følelser for så å lagre de i kroppen. Livet tilbringes med forsøk på å løse problemer mens vi ignorerer følelsene. Så når en følelse kommer til overflaten og kroppen begynner å uttrykke den, så virker det ofte som om det ikke er noen årsak til følelsen som oppstod. Dette skyldes at det opprinnelige problemet som ble assosiert med følelsen enten har løst seg opp eller sluttet å eksistere, så følelsen har ingen merkelapp festet til den. Eller vi plukker ut en annen hendelse eller situasjon og klandrer feilaktig denne for følelsen vi har.
Å tenke
Sinnet tenkende del har i oppgave å finne ting som kan gjøre oss lykkelige, men også å holde oss trygge. Sinnet tar en hendelse som skjer i det nåværende øyeblikket og sammenligner det med alle mulige tidligere hendelser som det tror kan være relevant, for så å projisere det videre inn i fremtiden slik at vi kan være forberedt på eventuelle trusler og farer. Uheldigvis finner det oftest ting som fikk oss til å føle oss sinte eller triste, og i fremtiden finner det ting som gjøres oss engstelige og redde. Måten Ascension-meditasjon synes å virke på er å bryte tankestrømmene som det tenkende sinnet er engasjert i, og ta oss tilbake til dette øyeblikket, og tillate, uansett hvor flyktig, sinnet å bli rolig. Når sinnet får hvile slutter det å sende endeløse, motsigende meldinger til kroppen, slik at kroppen kan slappe av og begynne å gjøre det den er best til, å helbrede seg selv.
Å være emosjonell
En av de tingene som kan skje når kroppen helbreder seg selv, er at stresset som er lagret, spesielt emosjonene, begynner å gi slipp og dukker opp som følelser. Når de når det punktet hvor de skaper en emosjonell reaksjon blir sinnet oppmerksom på dem. Da har man et valg: å tillate emosjonen å bli uttrykt eller å kontrollere den ved å trykke den ned igjen for videre lagring. Emosjoner er kraftige saker og er man ikke vandt til å uttrykke dem så kan de virke overveldende. I denne situasjonen kan det hjelpe å få støtte fra en person man stoler på som kan tillate at den emosjonelle release-prosessen får utspille seg. Mennesker som er svært stresset og lider av mye angst trenger spesielt å ha andre støttesystemer på plass, og dette kan bety psykiske helsetjenester, fordi meditasjon kan forhaste akutte emosjonelle og også psykotiske reaksjoner. Mer vanlig er at stress kan forløses uten noen stor forstyrrelse i systemet, og det er kun i etterkant at personene innser at de ikke reagerer på ting som tidligere ville vært et problem for dem. Jo mer stress som forlater og jo mer kroppen helbredes, jo lettere er det å bli værende i det nåværende øyeblikket. Fra dette stedet, med det tenkende sinnet ut av veien, vil stress som beveger seg gjennom kroppen ikke lenger forstyrre freden vår. Med et klarere nervesystem kan vi forbli forankret i øyeblikket, og derfra oppleve det guddommelige.