Å finne ro
Michelle bodde isolert til, var fanget i et døende forhold og svært deprimert. Så fikk babyen hennes en kreftdiagnose. Midt i disse traumatiske opplevelsene bestemte hun seg for å finne fred, snudde om på livet sitt og fant Ascension – en teknikk som hjalp henne til å bli rolig, puste lettere og finne kjærligheten inne i seg selv. Dette er hennes historie.
Jeg bodde i et øde område helt nord på New Zealand – en liten bygd langt fra alt og annet, uten telefon, uten vennene mine, uten familien rundt. Jeg vokste opp i Auckland, den største byen på New Zealand, men flyttet ut på landet for å være med kjæresten min.
Forholdet vårt var ikke bra. Det virket ikke som om samboeren min brydde seg om mine behov. Han begynte å drikke og ga meg skylden for alt. Jeg gikk hjemme med våre to unge døtre og samboeren min hjalp ikke til. Plassen vi bodde på var så avsidesliggende at det fantes ikke fortau og det var “slitne” mennesker i nabolaget. Han nektet å gi meg penger til bensin så jeg kom meg ikke ut av huset, kunne ikke kjøre en tur for å bedre min mentale helse eller ta en tur på kafe. Så jeg følte meg fanget og så ingen vei ut av det.
Et barn med kreftdiagnose
Da hun var nesten seks måneder gammel utviklet babyen min Winsome et blått øye. Jeg trodde hun hadde fått et slag fra søsteren sin men det gikk liksom aldri bort. Jeg dro til legen og han rådet oss til å vente til en spesialist kom til området.
Omtrent en måned senere utviklet hun et nytt blåøye og hun klarte ikke å ta til seg brystmelk. Jeg tok henne med til det lokale sykehuset og ble fortalt at jeg skulle ta henne med hjem og gi henne smertestillende. Men jeg visste at hun var alvorlig syk så det var uaktuelt å dra hjem igjen. Så jeg kjørte to timer til et annet sykehus. De fortalte meg at hun hadde en stor svulst i magen og at blåveisene var et tegn på en kreftform kalt nevroblastom.
Livet endret seg dramatisk. Vi ble tatt med til barneavdelingen på et sykehus i Auckland, og jeg ble værende der i et par måneder. Datteren min gjennomgikk fire runder med cellegift på to år og en operasjon for å fjerne svulsten.
Hver morgen sto jeg opp, sminket meg og forsøkte å komme meg igjennom dagen - men jeg undertrykte alle følelser. Du er helt knust. Barnet ditt har kreft og du aner ikke hvordan det kommer til å gå, du vet ikke om hun kommer til å overleve eller ikke. Det er mye emosjoner, mye skyldfølelse. Jeg forsøkte å klare meg uten hjelpemidler, uten hjelp eller støtte.
Det var også første gang jeg var borte fra den andre datteren min Marvellous, som var 2-1/2 den gang. Hun ble værende hjemme med faren sin mens jeg var på sykehus med Winsome. Det kunne gå seks uker uten at vi så hverandre. Det var veldig vanskelig for begge to - det triste er at hun følte seg forlatt, hun følte at jeg dro fra henne.
Situasjonen dyttet også samboeren min videre utfor kanten - han fikk et mentalt sammenbrudd. Så selv om det var ett barn som hadde kreft, så ble hele familien ødelagt.
Å finne tilbake
Selv om det var en veldig tøff tid, så var det også positive ting som skjedde. Winsome og jeg knyttet et sterkt bånd på sykehuset. Hun var den blideste babyen på onkologisk avdeling. I hele perioden var hun smilende, hun var lykkelig, hun var en vakker sjel. Jeg trodde virkelig at hun ville bli bra igjen.
Og mens hun var på sykehuset i byen ga det meg også muligheten til å gjenoppta kontakten med nettverket mitt for støtte. Jeg hadde vært så langt borte fra byen at vennene mine ikke så enkelt kunne komme på besøk. Og selv når de kom på besøk så følte jeg ikke at jeg kunne fortelle dem hvor ulykkelig jeg var. Å være tilbake i byen gjorde at jeg fikk tilbake kontakten med nettverket mitt, og jeg ga ikke slipp på det igjen etter dette.
Jeg hadde ikke gått fra samboeren min fordi hodet mitt stadig fortalte meg at det å være alenemor var det verste som kunne skje i denne verden - ingen kommer til å ville ha deg, ingen kommer til å elske deg, ingen kommer til å ville ta vare på barna dine, bla-bla-bla. Sinnet danser den dansen med deg.
Min største frykt var å bli alenemor. Moren min var også eneforsørger og hun var veldig ulykkelig og deprimert mye av tiden. Tankene mine fortalte meg at en familie er ment å bestå av en mor, en far og barna. Drømmen min var å bli elsket, å ha en familie. Jeg følte det ville være min egen feil om jeg forlot og familien ikke lenger var komplett.
Men at Winsome var syk fikk meg til å skjønne hva som er viktig. Jeg måtte ta vare på meg selv og barna mine. Selv om jeg ikke hadde noen penger, så kunne jeg være sentrert i meg selv og gi dem kjærlighet. Så noe endret seg inne i meg. Jeg så at ingenting kunne bli verre enn hvor vi var. Når Winsomes helse ble bedre tok jeg beslutningen om å forlate.
Jeg har et veldig klart minne om å at jeg så ut fra vinduet i toppetasjen på huset vårt og knakk helt sammen. Jeg gråt, så utover slettene og tenkte: “Dette er ikke livet mitt. Livet mitt er større og viktigere enn dette.” Da visste jeg at jeg kom til å dra og ta jentene mine med meg. Jeg visste ikke hvor, men jeg hadde følelsen av at alt kom til å bli bra. Krevende men Okay. Så jeg søkte om inntektsstøtte og fant et hus. Jeg dro med jentene mine og $17 i banken og noen få kontanter i lomma.
Å velge fred
Siden den endringen begynte flotte ting å skje. Jeg startet å bli i synk med meg selv, tok vare på meg selv. Jeg begynte å trene og gjøre yoga, og forsøkte å finne hva som helst som kunne gi meg innvendig ro. Livet var fremdeles vilt og hektisk. Jeg sjonglerte hele tiden, som alenemor var det lett å bli fanget i intensiteten og ansvaret som fulgte med.Jeg ønsket å være en rolig mor, for fra det rolige stedet kan du håndtere hva som helst. For første gang på lenge var jeg lykkelig og åpen for hva enn livet presenterte for meg.
Så kom Ascension
Ikke lenger etter dette fikk jeg et Første Sphære kurs i Ascension i gave, fordi de kunne se at det var noe der inne i meg - Jeg ønsket det og trengte det. Alle traumene hadde fått meg til et sted hvor jeg var klar for forandring, klar til å ønske ishayaene og Ascension inn i livet mitt.
“Alle som går gjennom sykdom eller traumer kan ha svært god nytte av denne praksisen for å lette og balansere den tunge byrden. ” - Michelle
Fra det øyeblikket jeg gikk inn i kurslokalet, visste jeg at det hadde endret livet mitt. Selv før jeg lærte den første Ascensionteknikken følte jeg tilstedeværelsen, åpenheten, velkomsten og forståelsen fra menneskene som allerede hadde dette i livet sitt. Jeg hadde nettopp møtt ishayaene men de elsket meg og brydde seg om meg og var åpne for meg. Det føltes som om jeg var kommet hjem.
Og teknikkene var så enkle. Jeg kunne ikke fatte hvor lette de var; det var helt vilt. De var så enkle og effekten var så umiddelbar. Jeg var helt imponert. Jeg begynte å ascendere hver dag fra den dagen jeg lærte. Og hver dag fant jeg at jeg åpnet meg selv opp for vakre sider som ikke hadde vært der tidligere.
Jeg klarte å være rolig og jordet i meg selv og trodde ikke lenger på alt sinnet mitt forsøkte å fortelle meg. Jeg følte meg myndiggjort og selvsikker og positiv. Så det var virkelig en nydelig endring. Jeg har bare lent meg tilbake og sett på at opplevelsen min har utviklet seg.
Å legge merke til forandringene
Jeg fikk bekreftet at min datters kreft holdt på å reverseres. For denne kreftformen, hvis den ikke returnerer på tre år etter den siste cellegift-kuren, så kommer den ikke tilbake. Det var et og et halvt år siden.
Ascension har gjort meg til en bedre forelder. Istedenfor å krumme nakken og snuble gjennom livet, gjerne reaktiv, klarer jeg nå å ha det gøy med rollen, gøy med barna mine. Jeg koblet meg fra alt ansvaret og tankesurret i hodet mitt.
Når jeg mediterer mens barna er tilstede merker jeg en endring inne i meg. Ascensionteknikkene er beroligende. Jeg reagerer mindre. Jeg kan sitte der og kjenne på forandringen og tillate situasjonen å utfolde seg istedenfor at jeg forsøker å kontrollere den. For som mor, var det det jeg naturlig forsøkte - å kontrollere situasjonen.
Jeg kan enklere gi slipp på fortiden. Når du som forelder går gjennom en traumatisk opplevelse, vil sinnet fortsette å gnage på det. Selv om Winsome nå er frisk slutter ikke sinnet å gjenoppleve gamle øyeblikk og ta deg ned en mørk vei. Meditasjon har virkelig hjulpet med det. Det er som å pakke ut av en ryggsekk eller løse opp de mørke skyene fra den tidsperioden. Som mor har det hjulpet masse.
Det har også gjort at jeg er snillere med meg selv, ved å gi meg et verktøy for å skru av sinnet mitt. Jeg setter mer pris på meg selv. Jeg våkner tidlig og mediterer før barna står opp. Det tar meg til et rolig sted hvor jeg kan starte dagen.
Så resten av dagen ascenderer jeg når jeg kan. Selv om jeg ikke kan meditere i 20 minutter, kan jeg bruke teknikkene med øynene åpne. For hvis jeg er rolig endrer alt seg. Det er et myndiggjørende og ydmykende verktøy som har hjulpet meg til å bli en bedre forelder. Det er kraftfullt å ha et verktøy som balanserer den indre monologen. For alle som går gjennom sykdom eller traumer kan denne praksisen være til god hjelp for å lette og balansere den tunge byrden.
Å møte utfordringer
Det er selvsagt fremdeles utfordringer. Livet kaster utfordringer på deg. Det er måten du responderer på de som gjør en forskjell. Winsom må ha en sjekk hvert år for å håndtere bivirkningene av cellegiften. Men som regel er hun fin. Det er noe spesielt med henne – hun er elskverdig, morsom, karismatisk og kommer lett i kontakt med andre mennesker. Hun er en gammel sjel.En del av meg ser henne som en liten kriger og en del av meg sier hun er en engel. Jeg føler virkelig at hun reddet meg, slik jeg reddet henne.
Ting kan være utfordrende for min eldste datter Marvellous. Det er litt sjalusi og konkurransepreg. Når et barn blir syk, føler søsknene seg utelatt, oppmerksomheten går til det syke barnet og søsknene dyttes bort. Hun spør: “Hvorfor dro du fra meg mamma?”. Jeg forstår at hun er lei seg, det gjør meg veldig trist og kan samtidig trigge mine egne opplevelser fra den tiden. Jeg ønsket å fortelle henne alt slik at hun kunne forstå hvor vondt det gjorde å være borte fra henne, men hvor dødssyk søsteren hennes var og at jeg måtte gjøre det som trengtes. Uheldigvis er hun fortsatt for ung til å forstå omfanget av situasjonen.
Ascension har hjulpet meg med det. Det har gitt meg et rom av fred og ro så jeg kan respondere og ikke reagere på datteren min. Jeg kan skape et trygt rom hvor vi kan snakke. Jeg kan gå utenfor min egen opplevelse og respondere på smerten som datteren min føler, og forsikre henne om at alt er okay; det er okay å være ute av seg og flott at vi kan snakke om det.
Så nå jeg har en annen tilnærming til utfordringer. Jeg lærer og vil fortsette å lære fra alle opplevelser. Det forandrer alt. Ascension har endret relasjonen min til verden rundt meg. Jeg får se at alt kommer innenfra og forplanter seg på utsiden.
Jeg var så ensom og nå har jeg et nettverk med mennesker som er helt fantastiske og så fulle av kjærlighet, og alltid stiller opp for meg. Nå er jeg i et lykkelig, sunt forhold. Jeg driver en liten bedrift hjemmefra. Jeg er foreldrekontakt på skolen og involverer meg i nærmiljøet mitt så mye jeg kan. Og jeg har et månedlig Ascendermøte hjemme hos meg. Livet mitt har virkelig forandret seg. Alle disse flotte tingene kommer til meg - all vennligheten og kjærligheten som jeg verken så eller følte tidligere.
Nå når jeg tenker en Ascensionteknikk opplever jeg kjærlighet og ro. Alt kommer til å gå bra. Det er slik jeg føler det når jeg sier en holdning i sinnet mitt. Det kommer til å gå bra og jeg kan puste lettere.